Demonblod, Jotnenes Hevn

Av Berit Helberg Hagen

Utdrag fra bok 4 i serien

Det luktet stram jord og friskt gress, men Leyhla kjente det ikke på tross av at hun lå med ansiktet presset i bakken. Fingrene krafset i jord og gresstrå mens hun forsøkte å stoppe svimmelheten etter sjokket.  
Pusten gikk fort, for fort. Hun slapp taket i bakken og snudde hendene, la ytterkantene mot hverandre og holdt håndflatene for ansiktet, så hun fikk et lite rom å puste i for å dempe hyperventileringen. Det danset sorte prikker foran øynene og hun følte seg temmelig fjern.  
- Åsgard, gjentok hun gang på gang i tankene. - Vi er i Åsgard.  
- I vikinggudenes land? Ikke på jorda hos vikingene? Det kan ikke være sant, lød Ahmerons sjokkerte stemme i Leyhlas forvirrede hode. - Det... det er umulig.  
- Bare tell beina på Sleipner, så får du svar, sendte Leyhla tilbake og stirret på den sorte, åttebente hesten ute på lysningen.  
- En, to, tre, fire, fem, seks, sy...  
- Kutt ut!  
- Finnes det ikke noen vei ut herfra da? Sånn som veien ut fra Tidens Tempel? Eller slik vi dro fra Ellens tid og til stedet der Tidens Tempel er?  
- Jeg... klarer ikke å tenke. Leyhla så fortvilet på ham. Den skjønne, grønne hudfargen var erstattet av Ahmerons jordiske, solbrune hud - ikke mindre skjønn, men alt kler som sagt den smukke.  
- Jeg prøver i alle fall, smilte Ahmeron svakt for å oppmuntre henne. - Det kunne vært verre, hva? De kunne sendt oss rett inn i jotneland.  
- Utgard, rettet Leyhla. - Det fins en vei ut herfra, men den er bevoktet av guden Heimdal.  
- Hvor er den, da?  
- Jeg vet ikke. Leyhla strøk hånden over Lusifers hode. Han lå foran henne og brydde seg ikke om de tre åsagudene - æsene - og den store hesten ute på jordet. - Kanskje vi kan se etter en regnbue. Det er slik gudene kommer ned til jorda, på regnbuebroen Bivrost, men kanskje du må være ås for å klare det. Og uansett blir vi nødt til å snike oss forbi Heimdal. Hun sukket dypt mens hun tenkte. Ahmeron strøk henne på ryggen, slik hun selv kjælte med katten.  
- Skal vi forsøke å dra tilbake til Tidens Tempel, da?  
- Og hvordan skal vi finne... Leyhla sluttet å snakke og stirret på Lusifer idet han murret knurrende. Øynene var vidt oppsperret, store og mørke, og kroppen stiv og klar til sprang. Ørene la seg flatt og pelsen strittet. Katten viste alle tegn på frykt og Leyhla fulgte Lusifers blikk - og stivnet selv. "Å herre gud," mumlet hun sjokkert. Ahmeron fulgte Leyhlas blikk og trakk pusten dypt, mens hårene reiste seg prikkende i nakken og blodet frøs i årene.  
Ti meter unna sto to enorme ulver og betraktet dem med gule øyne. Leyhla visste hvilke dyr det var. Odins to ulver, Gere og Freke.  
- Stjerna, tenkte Ahmeron redd. - Bare de ikke angriper henne.  
- Bare Lusifer ikke angriper DEM, tenkte Leyhla vilt tilbake og kastet et fort blikk på katten, som så ut til å være på sprang hvert øyeblikk. - Ikke vis at du er redd.  
- Hva hjelper det, når de kjenner lukta av frykt på denne avstanden? Jeg er jo helt stiv av adrenalin!  
- Ikke vær redd, de viser ingen tegn på aggresjon, sendte Leyhla beroligende. - De ser bare på oss. Ikke se dem rett i øynene... "Faen, Lusifer, kan du ikke holde kjeft!" hvisket hun og holdt Lusifer fast. Hele kattekroppen sto i helspenn og hun kjente at det dirret når han knurret rasende mot ulvene. Halen var som en støvkost, slik som pelsen strittet. Til slutt ble det for mye for Lusifer. Han slet seg løs, men i steden for å fly i synet på ulvene slik Leyhla fryktet, pilte han som en svart og grå stripete strek ut på lysningen der de tre æsene sto. Gere og Freke satte etter i fullt firsprang med kraftige byks. At Leyhla fulgte etter var en ren instinktiv reaksjon, og Ahmeron rakk ikke å gripe tak i henne før hun spratt opp for å hjelpe Lusifer.  
Hun stivnet ved siden av busken de hadde skjult seg bak, idet Odins ene øye stirret på henne med et overrasket blikk, slik Balder og Tor også gjorde.  
"Faaaaen," hveste hun til seg selv med sammenbitte tenner. Lusifer var ikke å se, men hun hørte Gere og Freke bjeffe rasende inne i skogen, sikkert under det trygge treet Lusifer hadde klatret opp i.  
- Løp mot Stjerna, sendte Ahmeron, han var allerede i farta. Leyhla bråsnudde og løp mot hesten mens Odin rolig svingte seg opp i salen til Sleipner. De to inntrengerne jumpet opp på Stjerna og jog avgårde det forteste de greide, men hva hadde vel Stjernas fire føtter å stille opp med, mot Sleipners åtte? Ikke lenge etter strøk Odin forbi dem og sperret veien for Stjerna, så hun bråstoppet og holdt på å miste sine to ryttere, som fremdeles var i farta. Leyhla tviholdt i manen og Stjerna måtte ta vekten av både henne og Ahmeron på nakken, før de gjenvant balansen og kunne rette ryggen igjen.  
"Hvem er dere?"  
Det var en myndig stemme til å komme fra en så tilsynelatende gammel mann, men så var da også Odin æsenes konge og vikingenes dødsgud. Den grå drakten han var kledd i og den røde kappen som la seg til ro bak ham etter det ville rittet, viste ikke hans status som konge. Men når en merket verdigheten han førte seg med, levnet det ingen tvil. Øyet som betraktet Leyhla var langt fra svekket av elde, selv om det inneholdt mye visdom. Det andre øyet var borte. Det befant seg i visdommens brønn og skuet ut over hele verden. En tung hårlokk fra Odins grå pannehår, skjulte øyelokket over en tom øyenhule og det lange skjegget var like grått som det lange håret.  
- Hva skal jeg svare? tenkte Leyhla og stirret tilbake.  
- Har ikke peiling, svarte Ahmeron og holdt hardt rundt henne. - Jeg vet da ingenting om vikinger, jeg.  
- Har du aldri forført noen?  
- De skammer seg ikke, slik etterkommerne deres som er oppdratt i kristendom gjør.  
"Vi er bare to mennesker som har forvillet oss til Åsgard," svarte Leyhla uskyldig. Vingesus lød gjennom trekronene idet Odins to ravner, Hugin og Munin kom glidene bort til gudenes konge. De satte seg på hver sin skulder og Odin utgjorde med dette et imponerende syn oppe på den store, sorte hesten. Ravnene skvaldret et lite øyeblikk, før de tidde og slo seg til ro.  
"Hvorfor er du kledd i manneklær? Du er da visserlig en kvinne!"  
"Det er vanskelig å ri i serk og selekjole, store gudekonge," svarte Leyhla mykt. Hun var kledd i lyse skinnbukser med snørestøvler oppover leggene, rød trøye med belte i livet og en mørkerød kappe som hang over skuldrene og dekket ryggen. Ahmeron var likt kledd, bare i blått.  
"Hvorfor stakk dere av?"  
"Vi gjenkjente Odin, gudenes konge, og ble redde..."  
"Du lyver," avbrøt Odin henne mykt. "Og hva med katten og hesten? Har de også forvillet seg til Åsgard?"  
"Hesten red vi på, og katten er min," svarte Leyhla like uskyldig. Odin smilte overbærende i sitt lange, grå skjegg.  
"Du lyver igjen."  
"Det gjør hun aldeles ikke," svarte Ahmeron og så at gudekongen hevet øyenbrynene ved lyden av den mørke, nesten knurrende stemmen hans. "Hun snakker sant når hun sier at vi forvillet oss hit. Hvis du viser oss veien ut igjen, skal vi mer enn gjerne forsvinne fra Åsgard."  
"Så trist for dere at gudekongen er nysgjerrig," sa Odin mykt og smilte så øyet hans nesten forsvant. "For så lett slipper jeg dere ikke. Dere skal bli med til Valhall, skal dere." Han så opp mot himmelen og da Leyhla fulgte blikket hans, så hun flagrende tøy og lange lokker mellom trekronene. Odins valkyrier. De som hentet falne krigere fra slagmarken og til Valhall. Vakre, kvinnelignende skikkelser som de døde vikingene gladelig fulgte med over til det neste livet. Hun stirret rasende på Odin.  
"Om du ikke vil la oss dra enda, kan du i det minste la oss ankomme Valhall til hest."  
"Kan du lyve, så kan du også stikke av," smilte Odin arrogant og snudde Sleipner idet det raslet i løvblader og suste i vind. Sterke hender tok brått tak under Leyhlas armer og løftet henne opp fra Stjerna, som vrinsket hvinende av skrekk og danset rundt så manen flagret. Valkyriene lo høyt med skingrende latter mens de steg oppover, ute av rekkevidde for Stjernas panisk sparkende forhover. De var dødelige om de traff sitt mål.