Demonblod, Mørke Skygger

Av Berit Helberg Hagen

Utdrag fra bok 2 i serien

Stua er ikke stor, men stor nok for to. Det er en koselig, liten stue med grønne planter, trehvite ungdomsmøbler og aquareller på veggene. 
Langs den ene veggen står en bokreol full av bøker og pyntegjenstander. Midt i reolen står en unnselig flaske som er fylt med grå sand. Den ser ikke slik ut, men den flasken er en av de kjæreste gjenstandene i reolen. Langs den andre veggen ved siden av døren ut til entreen, står en hjørnesofa med et bord foran og en lenestol ved siden av. På bordet ligger en hjemmeheklet duk. Tv-en står ved veggen tvers over, ved siden av vindeltrappa opp til soverommet og badet, og den fjerde veggen domineres av to små vindu med heklede gardiner rundt. Veggene er dekket av strietapet malt i dus blått og et brystpanel følger veggene rundt. I det ledige hjørnet ved siden av sofaen, ligger en pistasiefarget sacosekk og flyter. 
I sofaen ligger en ung kvinne. Håret er langt og sort, og kroppen slank med eggende, runde former. Det er ettermiddag og hun sover. Pusten har hittil gått jevnt og rolig, det vakre, katteaktige ansiktet ser avslappet ut. Men det er inntil kaoset begynner. 
Leyhla drømmer at hun er våken, at hun ligger i sofaen og ser seg vaktsomt rundt i stua. Hun er trøtt, men tør ikke slappe av, våger ikke lukke øynene for å slumre. Hun er redd for å sovne. Hun vet at om hun glemmer seg og slapper av et øyeblikk, faller hun i søvn. Og hvis hun faller i søvn, dukker det opp på stua igjen. Det dukker opp med det samme hun lukker øynene, og forsvinner med en gang hun åpner dem. Hun er utmattet i drømmen, dødstrett. Til slutt glir øynene igjen, blikket svømmer og går i kryss av utmattelse da hun sperrer øynene opp igjen. Men øyelokkene er for tunge, hun er for trøtt. De glir atter ned og hun sovner nesten. Brått husker hun at hun må passe på, men nå er det for sent. Søvnen har fått for godt tak i kroppen. Hun ligger paralysert, et sted mellom dyp søvn og våken tilstand. Fanget, ute av stand til å røre seg. For nå har det dukket opp i stua og hindrer henne i å våkne. Det tar all kraft fra Leyhla og suger henne tom for krefter. Leyhla strever, kjemper imot og forsøker å røre på en fot, en arm, bevege seg for å våkne. Slapper hun av fra kampen et øyeblikk, synker hun enda dypere ned i søvnen og det som er i stua får overtaket. 
Leyhla begynner å bli redd. Hun har hatt slike drømmer før. Hun kan ikke se det. Føler det bare, kjenner det truende nærværet mens hun sakte blir sugd tom for energi og tappet for krefter. Hun pleier å bli liggende ute av stand til å røre seg, men fullt i stand til å oppfatte hva som skjer og alltid er det det samme: Kjemp for å våkne. Vanligvis våkner hun med en gang kreftene er borte, men denne gangen er det annerledes. Nærmere. Mer skremmende og påtrengende. Drømmen innehar en dypere trussel, som om de forrige drømmene bare har vært vage forvarsler. Fortvilet spenner hun musklene i sjelen og kjemper, vet at om hun bare klarer såvidt å lèe på en fot eller en arm, så vil hun våkne og slå opp øynene, og da vil det i stua være borte og hun vil ha energien fullt tilbake. Det tar på kreftene å streve slik, men hun kan ikke slappe av. Da synker hun dypere. Det er sterkt, dette som tar kraften fra henne, men Leyhla er også sterk. Endelig klarer hun å bevege den ene foten. Det er knapt et lite rykk, men det hjelper. Og med det samme kommer kreftene gradvis tilbake, etterhvert som hun våkner fra den dype søvnen, fra det truende mørket hun har sunket ned i, blitt tvunget inn i av denne udefinerbare trusselen, kraften, dette skremmende 'noe'. Hun klarer å røre en arm også, løfter den opp til ansiktet og gnir øynene for å våkne. 
Med et gisp farer hun opp fra sofaen og blir sittende og se seg redd rundt i rommet med store øyne. Hjertet slår hardt og fort, ikke slik som når hun og Ahmeron elsker. Nei, hjertet slår av ekte frykt og frykten blir større fordi Leyhla ikke vet hva hun har å frykte. 
Hun reiser seg, går bort til vinduet og ser på den lille hagen utenfor. Hun gnir armene og holder tett rundt seg selv for å få en liten følelse av trygghet, få vekk den snikende uroen som fester seg i henne. 
- Det var bare en drøm, tenker hun uten overbevisning. Det har hun tenkt en gang før uten at det holdt stikk. Den gangen Ahmeron kom inn i hennes liv for andre gang. - Nei vel, det var ingen drøm. Men hva var det da? 
«Leyhla? » 
Leyhla snur seg og smiler trett. 
«Hei, Ahmeron.» Hun går mot den slanke, sensuelle mannen med det halvlange, bustete håret og den evig solbrune, lekre huden. Ansiktet har markerte trekk, noe det tynne, smale, elegante skjegget fremhever til fulle. Det ligger noe fandenivoldsk i blikket hans når han smiler tilbake og tar henne inntil seg. 
«Sov du ikke særlig godt?» spør Ahmeron. Han kjæler med nakken hennes og overfører trygghet med varmen fra sin egen sterke, muskuløse kropp. 
«Åssen da? Hørte du at jeg klynket i søvne?» 
«Nei, men jeg merket det.» Han ser inn i de lysegrå øynene som han aldri kan se seg mett på, og som tillitsfullt ser inn i hans grønne, fulle av kjærlighet. «Du har ikke sovet så godt i det siste. Hva drømmer du om?» Leyhla smiler humørløst og sukker. Hun stryker kinnet hans med lette fingre, beføler de markerte kinnbena som får de smale øynene til å se enda skråere ut. 
«Skulle ønske jeg kunne svare deg, men jeg vet ikke hva det er som forstyrrer meg om natten. Hadde jeg enda kunnet skille mellom drøm og virkelighet, men disse drømmene er så virkelige at det ikke er noe skille.» Hun smyger armene rundt ham og legger kinnet sliten mot skulderen hans. «Det skremmer meg.» 
«Du vet ikke hvordan det ser ut, det som skremmer deg?» 
«Nei. Det viser seg ikke.» 
«Tror du det kommer til å vise seg?» 
«En gang blir det nødt til det.» Leyhla lukker øynene da Ahmeron kjærlig tar tak i håret hennes, holder henne fast og kysser henne på pannen. «Jeg tror det er et spørsmål om vilje, hvem som er sterkest av meg og "det".» 
«Du er sterkest,» smiler Ahmeron rolig, han har selv fått erfare Leyhlas krefter. «Ingen tvil. Du er den sterkeste jeg vet om.» Men Leyhla blir ikke overbevist, den indre uroen sitter fremdeles og murrer i sjelen. 
«Hadde jeg vært sterkest, ville jeg ikke blitt så utslitt av å kjempe imot. Om bare du hadde vært der, så ville alt vært lettere. Jeg må mobilisere alt jeg har av krefter for å komme meg opp fra dypet jeg synker inn i. Det er som å synke inn i mørket av sin egen sjel.» 
«Husk hva du beviste for meg i Lengselens Land. Sjelen er vilje og vilje er kraft.» 
«Ja, men dette er ikke Lengselens...» 
«Hysj, Sommerfugl. Jeg har en idé.» 
«Å?» Leyhla kjenner et smil lure i munnviken mens det kiler svakt i magen av forventning. Hun har behagelige erfaringer med Ahmerons idèer. «Og hva slags idé er det?» 
«Du sover dårlig, ikke sant? Trenger å slappe av?» Den dype, nesten knurrende stemmen hans får sjelen til å vibrere svakt mens det sitrer bitte lite granne i brystvortene, akkurat nok til at de stivner. Kun stemmen alene er nok til å tenne henne. Den rommer så mye av ham som hun elsker. Det dyriske, det sensuelle, det demonske og den deilige staheten som var årsaken til at de ble gjenforent. 
«Det er riktig, det,» nikker Leyhla og kjenner en velkjent, varm sitring vibrere dypt i kroppen. Hun ser på ham, trekker pusten dypt og blir skjelven under huden mens hjertet banker litt ivrigere. Ahmeron smiler så bredt at øynene nesten forsvinner. Når han stryker hånden i et harmløst, mykt kvelertak over halsen hennes kan han kjenne pulsen, den slår fort og hardt. Men nå er det ikke av frykt. Leyhla lukker øynene, begjæret ulmer allerede i underlivet, som kjennes hovent ut av begynnende lyst. 
- Slapp av, tenker Ahmeron og kysser henne på halsen, der pulsåren banker. 
- Bær meg opp, sender Leyhla bedende tilbake. Hun legger armene rundt Ahmerons nakke da han løfter henne opp, slår bena rundt livet hans og klynger seg til ham mens han går opp trappa og inn på soverommet. Hun føler seg lett som en fjær i hans trygge, sterke armer. Han legger henne varsomt ned i sengen, tar av henne klærne, ett og ett plagg, eggende langsomt - for langsomt for henne. Hun vil hjelpe ham, for det verker av lyst i kroppen nå, men hun blir vennlig, men bestemt skjøvet vekk. 
- Slapp av, Sommerfugl. 
- Men det brenner. 
- Jeg vet det. Det skal brenne. Er det ikke godt? 
Ahmeron smiler besk, et smil som går rett i sjela og tenner henne totalt. Har alltid gjort det. Fra første gang de møttes for tre hundre år siden, har den fandenivoldske personligheten hans tent henne. Hun elsker det smilet, elsker ham. Dessuten vet han hva han gjør med henne, vet nøyaktig hvordan hun reagerer, kjenner henne bedre enn hun kjenner seg selv. Hendene som bedende strekker seg etter hans, skjelver av begjær og han elsker å tirre henne, hisse henne opp og holde igjen til han selv ikke klarer mer og selvkontrollen brister. Det at hun stoler så fullt og helt på Ahmeron at hun lar ham elske henne, gjør ham tykk i halsen av kjærlighet, for han vet så meget vel hvem av de to som er den egentlige herskeren. Snart er de begge nakne og tett omslynget. Et par hjerter banker i takt og to par hender stryker over varm hud, leter, søker, får usynlige strenger til å vibrere under varsomme kjærtegn. Ahmeron lager et nettverk av fuktige stier på overkroppen hennes mens han ligger på magen og smyger seg nedover den unge, hete kvinnen. Han skyver henne bestemt ned i dynene igjen når hun gjør tegn til å sette seg opp. Vet at hun blir opphisset av den røffe måten han av og til behandler henne på. Han skrever over knærne og hindrer henne i å spre bena, for hun føler trang til det nå, og han ser på henne med det samme beske smilet. Jadegrønne øyne glitrer ertende, men kjærlige mot Leyhla.