Forfatter, skribent og dirigent...

Kan drømmer gå i oppfyllelse?

Kan de?

Helt siden jeg var liten gnager i slutten av ungdomsskolen har jeg visst hva jeg skulle bli. Jeg skulle bli forfatter! Jeg gikk til og med ned en karakter på videregående (2-årig grunnkurs i tegning, form og farge) fordi jeg ville skrive fortellende stiler i norsk og ikke resonnerende. Kanskje bør jeg være den toskete lærerinnen stor takk skyldig, siden jeg på trass utviklet skrivinga og skrivegleden... Jeg mener, hva gir du meg... et menneske som snakker kav trøndersk og som forandrer dialekta til klysete bokmåltrøndersk når hun finner ut at hun skal bli norsklærerinne...

Den første novellen havnet i Det Nye og jeg husker gledeshylet som skingra gjennom stua - bra jeg var alene hjemme, jeg hadde vel sprengt et blodkar i ren skrekk på foreldrene mine... måtte lokke katta mi, Prins, fram fra under sofaen måtte jeg i alle fall...

Så ble det noveller i Romantikk, et helt utall noveller. Det ble krimnoveller i Express og erotiske noveller i Express Duo, erotiske noveller i Cupido, det ble hundenoveller i Hundesport og noveller i Norsk Ukeblad og Allers, og til slutt Lek og Cocktail, hvor jeg fremdeles skriver. Et par noveller om kondomer ble det også, i ei bok som RFSU ga ut. To erotiske bøker ga jeg også ut for egen lomme - en smertefull erfaring uten forlag i ryggen... Nr. 1 og 2 har jeg fremdeles noen igjen av, de to samt nr. 3 og 4 kan lastes ned fra www.craftchiron.com. Og som om det ikke var nok, sitter jeg ofte og kiler tastaturet mens jeg legger ut tanker og ord på VGBloggen.

Blir jeg aldri tom for ord...?

Innimellom forsøkte jeg meg på manus. Noveller, det var liksom skribent-greier, men bøker, DET var forfatter, det! De første jeg sendte inn vet jeg jo i dag var langt fra gode nok, men etter hvert som jeg ble bedre ble også frustrasjonen større.

Senest i begynnelsen av januar 2009 fikk jeg to neitakk fra et forlag. Men jeg ble ikke skuffet. Neida, jeg er vant til det. Ikke var det et stort forlag heller, men det hadde tatt dem nesten et år å bestemme seg og jo lenger de haler ut tia jo mer håp får man. Men så lenge jeg sender manus på internett, opplever jeg i alle fall ikke det sjokket å få tilbake manus i postkassa, et manus jeg lot 3. eller 4. side ligge opp-ned... og oppdage at manuset ikke engang er lest siden den sia fremdeles ligger opp-ned når jeg får det tilbake! I et telefonintervju på radio hørte jeg til og med et av våre største forlag forkynne at jo, de sendte ofte manus i retur uten å i det hele tatt lese dem... Hvor arrogante kan man bli? Det er livsverket til mennesker de snakker om, håp og drømmer, et utall av timers arbeid, og så blir det bare returnert uten å bli sett på, engang...

Det er derfor det passer meg bra å gå i samarbeid med www.craftchiron.com , ja. For der ble det et rungende "Settigang." Hva bryr jeg meg da om de to nei'ene jeg fikk før på dagen?

Etter alle de tilbakemeldingene jeg fikk på "En vei bort fra stupet" fra andre bloggere på VGB skjønner jeg at det ikke er jeg som bedømmer manuset feil eller skriver dårlig når jeg gang på gang har sendt det inn til forlag, og gang på gang har fått det i retur etter at såkalte eksperter har lest det - hvis det i det hele tatt er blitt berørt av menneskehender, da. Men å berøre noen, det har jeg tydeligvis klart med boka om spisevegring, og derfor tar jeg sjansen på å gi det ut på egen hånd, nesten for egen lomme. For jeg er forbanna på forlag som bare lurer og bløffer og ødelegger folks drømmer og håp. Jeg har fått nok av dem. Og "En vei bort fra stupet" ble den første boka jeg ga ut på dette viset.

Jeg har aldri vært så nær å få drømmen oppfylt. Jeg regner ikke med de to erotiske jeg allerede har gitt ut, da det ble en gedigen nedtur etter minimalt med hjelp å få fra Narvesen - det er en annen historie som jeg ikke skal kjede dere med nå. Men denne gangen kan det hende at drømmen om å være forfatter av en såkalt seriøs bok endelig går i oppfyllelse... for det er jo ikke bare det å gi den ut. Drømmen er jo å selge den også, for hva er en forfatter hvis forfatteren ikke blir lest?

Andre ting jeg driver med

I juni 2001 flyttet jeg og mannen min Morten til et småbruk på Fannrem i Orkdal, Sør-Trøndelag. Etter hvert har det blitt den flokken vi har i dag: Tre travhester hvorav to (Vik Lyn som er pensjonert til ridehest og Vikkifaks) er hjemme og trenes av meg, og en (Fearless One) står hos Per Dave Holtung i trening. Utenom disse har vi to minigriser (Soffus og Solan),  to dverggeiter (Valdres og Hardanger), to marsvin (Pompel og Rosina), to hunder, (Papi og Mika), en kanin (Karsten Beate) og en stallkatt (Rusket). Vi har også 10-12 ender (indiske løpeender og en moskusand), en gullfasan (Gulliver) og 10-12 høner som holder oss med egg.

Morten har lenge jobbet som hovslager og endte opp som en av landets beste. Han skodde blant annet Järvsöfaks til verdensrekorden for kaldblods travere. Men nå er det helst bare våre egne hester han skor, siden han har overtatt som daglig leder hos Viking Redningstjeneste Trondheim, avdeling Orkdal.

Jeg dirigerer to kor. Et damekor, Trondheim Damekor siden 2000, og et blandakor, Sangkoret Viljen siden 2008. Jeg arrangerer alle sangene korene synger, for det er en fin måte for meg å få ut harmoniene som svirrer rundt i huet. Uten å få arrangere sangene selv hadde jeg nok blitt tussete… Av og til synger vi også sanger som jeg selv har laget.

Foruten dyrestell og hestetrening med skrivinga innimellom, liker jeg håndarbeid (hekling, strikking, brodering) og oljemaling når jeg har tid… selv om tia ikke alltid strekker til og en kropp med fibromyalgi kan krangle innimellom.

Jeg tar også på meg solosang i bryllup eller begravelser. Dessuten har jeg endelig fått lage video av sangen min, The Angel Song. Den ble aldri plukket ut til den norske Melodi Grand Prix, men det er kanskje like greit med tanke på det sirkuset...

Her kan du se den på YouTube.

Der har du a’ Berit i et nøtteskall.