 |
 |
En vei bort fra stupet
av Berit Helberg Hagen
Kapittel 1
Den svake disen som vanligvis lå over byen hadde ikke rukket å legge seg ennå, det var for tidlig på dagen. Heidi slentret rolig nedover gata med en rød bag hengende fra den ene skulderen. Klokka viste halv åtte. Folk var på vei til jobben og skolen. Noen hadde stresskoffert og frakk. Andre bar en ransel på ryggen, eller hadde en bag hengende fra skulderen, slik som Heidi. De hadde det ikke så travelt. Skolen startet ikke før om et kvarter.
Av og til stoppet Heidi og tittet uinteressert i butikkvinduene. Bussen kom alltid i god tid før skoleklokka ringte, og selv om hun hadde gått av en holdeplass for tidlig, hadde hun det ikke travelt. Tegning sto først på timeplanen og det var ikke så nøye å komme tidsnok på sekundet da. Skolen lå like rundt hjørnet.
Like rundt neste hjørne. Rundt det første lå nemlig bakerforretningen. Heidi så seg flyktig rundt mens hun heiste bag'en bedre opp på skulderen. Så forsvant hun rundt hjørnet og ble stående utenfor bakerens vindu. Den store, hjemmestrikkede genseren skjulte hvor tynn hun var, men bena som bar henne avslørte det.
Bollene som lå i vinduet var nybakte og noen glaserte kaker var dandert på et fat. Små marsipanfigurer lå spredt omkring, de så ut som frosker og gulrøtter med duse pastellfarger. En liten dukke - en kokk - sto midt i utstillingsvinduet blant marsipanfrosker og glaserte kaker, og smilte tillitsfullt. Men det var ikke kokken som hadde Heidis oppmerksomhet. Øynene hennes hvilte på sjokoladekaken. Hun kunne kjenne den fyldige smaken i munnen. Det spesielle suget. Ikke i magen. Aldri i magen. Suget satt i kroppen og forble der hvis hun ikke gjorde noe med det. Heidi visste hva som kom til å skje. Hun åpnet døra og gikk inn.
Like etter kom hun ut igjen med en liten eske i hånden. Hun småløp bort til parken bak skolen, slengte seg ned på nærmeste benk, rev opp eskelokket og tok ut den lille, brune sjokoladekaken. Hånden hennes skalv, suget i kroppen var sterkere nå.
Idet tennene trengte gjennom den luftige deigen og smaken av sjokolade fylte munnen hennes, så hun dodøra på skolen. Som et blaff i tankene. Døra med en liten figur med skjørt og smal midje limt utpå. Heidi svelget, nesten uten å ha tygd i det hele tatt, og tok glupsk en ny bit.
Det var vakkert i parken så tidlig på morgenen. Kaken var halvspist, og hvis Heidis kropp hadde hatt evnen til å snakke for seg selv, ville hver nerve ropt "Må Ha". Hun børstet vekk smulene som hadde havnet på genseren og så seg skyldig rundt, men det var helt tomt i parken. Suget var borte og en annen følelse begynte å gro fram. En uro i kroppen hun ennå klarte å fortrenge.
Heidi kastet et fort blikk på klokka, gispet og grep bag'en. Brått hadde hun dårlig tid. Hun løp mot skolen og rakk så vidt å trå innenfor døra før det ringte inn. Deretter løp hun opp trappene til andre etasje, fant klasserommet og hilste på de andre i klassen før hun dumpet ned på plassen sin ved vinduet, helt bakerst.
Det var en grei klasse. Den første Heidi virkelig hadde trivdes i. Dessuten var ikke fagene så aller verst heller, utenom de obligatoriske. Heidi gikk på to-årig grunnkurs i Tegning, form og farge. Hun hadde valgt denne skolen delvis fordi hun var skoletrøtt og ikke var sikker på hva hun ville med livet, og fordi hun bestandig hadde likt å tegne og male. Men i dag hadde hun lagt igjen konsentrasjonen hjemme.
Oppgaven i dag var å tegne et stilleben. Heidi hadde alltid trodd at stilleben betydde 'stille ben', uten å bli klokere av den grunn, før læreren fortalte at det var et tysk ord; still-leben og betydde noe sånt som "stillestående liv". Denne gangen skulle en blyant, et sammenkrøllet ark og et viskelær foreviges på et flatt, hvitt A-3-ark. Heidi hadde det rett foran seg, motivet som skulle bevege seg fra pulten til øynene hennes, inn i hjernen, ned høyrearmen og ut på arket. Men øynene ville ikke feste det hun så til netthinnen. Den urolige følelsen hun hadde klart å fortrenge da hun løp ut av parken, kom nå sakte snikende tilbake. Den var i ferd med å vinne kampen mellom Viljen og Fornuften. Det dirret i nervene, noe i kroppen var i opprør. Det sitret og ulmet overalt. Følelsen spredte seg fra magen og strålte utover i kroppen. Hånden som holdt blyanten begynte å skjelve. Heidi så på den og kunne nesten se fettet under huden, fettet fra sjokoladekaken som nå lå i magen og veltet seg. Este ut. Fikk henne til å ese ut. Hun kunne kjenne at magen ble større, kunne kjenne kaken der inne. Som en brun, svellende, pulserende, fetende masse.
Hånden hennes klemte hardt rundt blyanten. Det hvite arket lyste ertende mot henne, tomt og kaldt, men Heidi så det ikke. Hun så bare dodøra, som hun hadde sett som et blaff i tankene da hun gikk inn i bakerbutikken. Døra med en liten figur limt utpå, med skjørt og smal midje.
Heidi reiste seg brått og kjente at hun kaldsvettet. Hun skyndte seg forbi pultrekkene, ut døra og bortover gangen. Kroppen styrte henne rett mot døra. Hun tenkte ikke da hun åpnet den, tenkte ikke mens hun gjorde det. Det skjedde bare. Raskt. Smertefritt. Motbydelig. Etterpå vasket hun hendene, og skylte munnen for å få vekk den ekle smaken av sjokoladekake og magesyre. Hun skalv i hele kroppen etter påkjenningen.
Hun grep et tørkepapir og så inn i speilet som hang over vasken, så på seg selv mens hun tørket hendene. Hun så blek ut. Brått kjente hun en velkjent trang. En brennende lyst til å knuse speilet, knuse bildet av seg selv.
Heidi kastet papiret i papirkurven og gikk rolig tilbake til klasserom og tegnetime. Ingen kunne se på henne hva som hadde skjedd. ------------
Tina, som satt på pulten ved siden av Heidi, kikket opp på henne idet hun satte seg ned. - Det var fælt sånn fart som du fikk, da. Er du dårlig? Tina så på venninnen, som smilte svakt. - Neida. Så det sånn ut? Pennen ble plukket opp av en hånd som var helt rolig, men som skalv under huden. Den første streken som ble satt på papiret, ble visket vekk igjen ganske fort. Gal vinkel. Heidi klarnet tankene og prøvde å konsentrere seg. - Hva skal du gjøre i helga? spurte hun. Tina så opp og ut i luften. Hun hadde allerede en brukbar begynnelse på sin stilleben. Tina var flink. Et naturtalent. - Næææi... Det er ikke noe som skjer i helga. Jeg tror jeg bare vil slappe av, for en gangs skyld. - Det blir vel jobbing på meg søndag formiddag. Jeg har ikke særlig lyst, men det blir jo litt penger av det. - Du er heldig som har jobb. - Hah, heldig? Å få jobbe i det hølet? Ja, hurra... Hun visket litt på tegningen og prøvde igjen. Det begynte å ligne noe på arket nå. - Jeg har mest lyst til å slutte. Det er jo bare kjeft, dritt og dårlig betalt å få. Kjedelig er det også. - Okay, okay. Men du har i alle fall noe å tjene penger på. Dessuten er du omgitt av godter på jobben, din heldiggris.
Dodøra dukket brått opp igjen. En ullen klump spredte seg i magen. Hun svelget og så på Tina med flakkende blikk. - Det virker heller motsatt, sa hun. - Som en slags avvenningskur. Overfloden av sjokolade rundt meg fjerner lysten på å spise den. Heidi håpet hun hørtes naturlig ut. Det lyktes visst. - Heldiggris igjen, smilte Tina og blunket. - Jeg hadde nok spist av hjertens lyst. Men kom en tur i kveld, da - uten bil. Har du forresten sett den nye bomben i kantina? - Bombe? Heidi løftet det ene øyenbrynet og så skrått på henne, det var ikke så ofte hun gikk til kantina. - Går du på jakt uten at jeg får vite det? - En kan ikke jakte på noe som sjelden er der. Jeg har bare sett ham noen ganger, men for et syn. - Fortell, da vel! Heidi smilte svakt og kjente en myk sitring av spenning. Det var så lenge siden sist hun hadde vært forelsket, og siden hun hadde elsket... - Niks, sa Tina bestemt. - Jeg forteller ingenting. Du får bli med i kantina og se ham selv. - Og hva om han ikke er der? - Da skal jeg fortelle om ham i kveld. - Gud, gi meg tålmodighet, men skynd deg. De smilte til hverandre, og Heidi forsøkte å flytte tankene over til tegningen igjen.
Tina. Heidis beste venninne, den beste hun noen gang hadde hatt. Som visste mer om henne enn foreldrene gjorde. Men det var en ting Tina ikke visste, som Heidi ikke hadde hatt mot til å fortelle henne. Hvis Tina hadde hørt om matkickene hennes og at hun spydde, ville hun sikkert trodd at Heidi var gal. Kanskje var hun det? Uansett, hun ville ikke miste Tina så hittil hadde hun holdt spyinga hemmelig.
Det var ikke bare det at hun spydde. Det var det merkelige suget også. Den uforklarlige trangen hun følte hvis hun fikk øye på noe spiselig og brått fikk lyst på det. Helst noe fetende. Akkurat som kaken i morges. Hun ante ikke hvorfor hun skulle få lyst på den, det hadde jo vært så mye annet godt der.
Læreren bøyde seg langsomt over skulderen hennes og avbrøt Heidis tanker. - Heidi, kanskje du skulle prøve å... - Nei, jeg vil gjøre det på min egen måte. Heidi så fort opp på ham mens hun smilte svakt og unnskyldende. - Så kan du fortelle meg hva som er galt etterpå - hvis det er galt. - Akk, du sterke individualist, mumlet læreren mens han trakk på skuldre og smilebånd. Han gikk videre til noen som ønsket hans hjelp.
Heidi støttet hodet i hånden og så på tegningen, uten å se den. Tankene gikk til doskåla. Hun så for seg hvordan massen fløt i vannet. Når hun tenkte på kaken slik hun hadde sett den i vinduet, kunne hun ikke forstå hvorfor akkurat den skulle gi henne det merkelige suget igjen. Det som lagde feilkoblinger i huet.
Heidi visste at det hun gjorde var galt, men hun orket ikke å kjempe imot. Det var så mye lettere å spise og spy enn å kjempe mot fristelsen. Det hadde også vært lettere om bakeren hadde hatt normal åpningstid, i stedet for å friste elevene tidlig på morgenen. Heidi hadde aldri med seg matpakke på skolen. Hun tok bare med seg frukt hjemmefra. Frukt var ikke fetende.
Kaker var heller ikke fetende, hvis hun bare passet på å spy dem opp igjen.
To i èn kropp. Viljen og Fornuften. Begge like sta. Fornuften fikk Heidi til å dra tankene tilbake, feste blikket konsentrert på pulten og tegne videre. Hun ville få tegningen ferdig før halve dagen hadde gått. ------------ - Gå! Gå, for faen, og la meg spy i fred.
Heidi sto bøyd over den hvite doskåla mens hun lyttet til mors romsteringer på kjøkkenet. Skramling i kopper, susing i vannrør, skritt, og vann som ble skylt ned i vasken. - GÅ! hvisket hun hissig. Mors skritt ble fjernere, Heidi pustet ut.
Det brune, lange håret lå under genseren så det ikke skulle gli fram. Ryggen var krumbøyd. I den ene hånden holdt hun dopapir, det var litt vått og krøllete. Den andre hånden var knyttet, utenom to fingre. Lange, elegante, slanke fingre. Men Heidi så ikke de slanke fingrene. Hun så bare den ufordøyde massen som fløt i vannet. Det lå litt oppetter doskåla også. Hun åpnet munnen, stakk to fingre inn. Langt bak i halsen. Hun kunne kjenne noen klumper der nede, deler av halsen som satt fast.
Konsentrasjon. Ellers klarte hun ikke å brekke seg. Heidi pustet dypt inn og dyttet fingrene lenger bak. Ryggen krummet seg enda mer. Tårene presset fram i øynene da magen trakk seg sammen i en brekning. Hun kjente maten i spiserøret. Neste gang kom det.
Heidi stakk fingrene inn igjen, krummet seg og lukket øynene da massen kom opp av magen, ut av munnen og havnet i doskåla med et plask. Avskyen frambrakte spastiske, ukontrollerte grimaser rundt munnen. Heidi harket og spyttet. Den ekle smaken av magesyre ulmet i munnen. Hun tørket fingrene, hev papiret i do og tok nye tørk. Hun renset forsiktig øynene for væske, sminken sved. Så tørket hun munnen. - Litt til, det er mer der nede, tenkte hun og skulle til å stikke fingrene i halsen igjen, da noen gikk i døra utenfor. Fort grep hun rundt håndtaket og holdt i den låsløse dodøra. - Opptatt, sa hun, og den unge pikestemmen hørtes blid ut. - Nå igjen? Mor snudde i kjøkkendøra, lukket den etter seg og forsvant inn på stua. Heidi pustet lettet ut. Hun skalv litt da grepet rundt håndtaket løsnet, og sto stille et par sekunder til hun var helt sikker på at mor var borte. Så bøyde hun seg igjen og stakk fingrene langt ned i halsen. Pustet inn. Tok sats. Magen trakk seg krampaktig sammen gang på gang. Tre brekninger.
Gud, som det flommet. Heidi tørket seg omhyggelig, pusset nesen og tørket vekk det som hadde skvettet oppetter skåla. Hun skalv litt, var sliten. Da hun rettet ryggen, så hun i det lille speilet på veggen foran doskåla. Hun så noenlunde normal ut, de ville ikke merke noe. Ikke denne gangen heller.
Heidi trakk ned og åpnet døra på vidt gap for å lufte ut det verste. Det luktet ikke så mye spy, det luktet mest middagsmat. Slik det hadde luktet i stua da hun kom hjem fra skolen. En liflig duft av gryterett.
Hun lukket dodøra, gikk inn på kjøkkenet og videre til badet. Sminken rundt øynene var nesten borte. Hun grep eye-lineren og la et nytt lag under øynene, og litt mer mascara på vippene. Hendene ble grundig vasket, så smurte hun dem inn med håndkrem. Det måtte ikke lukte mistenkelig av fingrene. Deretter gikk hun rolig ut av badet og inn på stua, hvor hun satte seg i en stol med et blad i fanget, som om ingenting hadde hendt.
Moter, slankekurer og oppskrifter. Likegyldig bladde hun forbi intervjuer og lesernes side, kom til slankestoffet og mat. Kaker, lammestek, hvordan gå ned 5 kg på en uke, 10 øvelser for fastere kropp, en artikkel om den geniale fettsugeren, godteri som var lett å lage, en kaloritabell... Matoppskrifter og slankekurer mikset sammen til en forvirrende smørje.
Hun bladde videre. En fotomodell i lekker badedrakt smilte mot henne. En perfekt kropp. Et stikk av misunnelse spredte seg i Heidi. Tenk å være så fin og slank!
Far hadde noen ganger bemerket porsjonene hennes ved middagsbordet. - Pass på formene, det er lett å bli tykk. - Jada, nikket hun da og følte seg liten. - Jeg passer på.
Enkelte ganger var hun fristet til å ta seg sammen, kutte ut den motbydelige brekkinga etter middagen, men hun torde ikke. Hvis hun sluttet med spyinga, var det bare å si farvel til slanke linjer, og det ville hun ikke risikere. Aldri i livet. Da heller dø. Alle de andre i klassen var slanke. De hadde sikkert ikke problemer med vekta. Heidi derimot, gikk på do etter middagen for å spy. På grunn av den fordømte maten. Hun hatet mat.
Mat! Tanken på mat satte Viljen i sving: - Det kunne ha smakt med et knekkebrød nå, tenkte hun, slengte bladet fra seg på bordet og gikk ut på kjøkkenet, hvor mor sto og vasket opp. Synet av ryggen hennes ved oppvaskkummen sendte et svakt sting av dårlig samvittighet gjennom Heidi. Hun grep håndklèet som hang over vasken og begynte å tørke tallerkener. - Det har vært mat på dem, tenkte hun vagt. - Gryterett.
Mor så på henne og smilte takknemlig. - Skal du ut i kveld? spurte hun. - Tina spurte om jeg ville komme. Bestikket sto for tur. Heidi likte ikke å tørke bestikk, det var så pirkete. - Tror du far vil kjøre meg? Døra inn til soverommet var lukket, far hvilte middag. Det var en årelang vane han hittil ikke hadde sett grunnen til å kvitte seg med. - Kan du ikke kjøre selv, da? Er bilen i stykker? - Neida, neida. Bilen er okay, den, forsikret Heidi. - Men det er mulig at det blir et par hikkaser i kveld. - Er det bare du og Tina som skal møtes? - Jepp. Og det blir en masse jenteprat om gutter og sånt. Hun smilte til mor og kjente den deilige sitringen i kroppen igjen. Følelsen av forventning, et håp om en ny forelskelse blandet med den hule lengselen. Det hadde vært så godt med en å holde rundt og et par armer som holdt rundt en. - Det er en ny fyr i kantina som Tina skal fortelle om i kveld, for jeg har ikke sett ham ennå. - Det høres spennende ut. Mor dro proppen opp. Vannet rant svirrende ned i avløpet mens koppene ble satt på plass. - Du får spørre far når han står opp.
Heidi så på mor mens hun tørket av benken. Liten og søt med brunt, kortklipt hår. En snill mor. Hun hadde alltid vært hjemmeværende for at Heidi og storebror Knut skulle slippe å komme hjem fra skolen til tomt hus. En trygg og god oppvekst, som begge foreldrene hadde vært med på å skape.
Da Heidi ble alene på kjøkkenet, gikk hun bort til kjøkkenskapet. Tok fram knekkebrød, brunost og ostehøvel. Smør var fetende. Dessuten hadde hun blitt vant til det, å utelate smøret. Melk. Hun åpnet kjøleskapdøra, tok ut en H-melk. Lettmelk og skummet smakte som vann. Dessuten gjorde det ikke noe med fettet i H-melka så lenge hun hadde to fingre å stappe i halsen. En vag fornemmelse sa at det hun gjorde var galt. Fornuften yppet seg igjen. Heidi skjøv det fra seg, Viljen var sterkest nå.
Like etter at knekkebrødet var fortært, sto far opp. Det krøllete håret var bustete. Han hadde på seg rutete flanellsskjorte, dongeribukser og tøfler, og briller med sort innfatning. - Hei på deg, hilste han halvsøvnig før han gikk forbi henne og inn på stua hvor kaffen ventet. Heidi grep en kopp og fulgte etter. Kaffe var ikke fetende. Bra at noe ikke var det. Hun satte seg i sofaen og så på far, som satt gjemt bak avisen. - Far, gidder du å kjøre meg i kveld? - Mhm, hvor skal du? På jobb? Han løftet ikke blikket opp fra trykksverten. - Har du ikke våknet opp fra luren din ennå, eller? Heidi lo oppgitt. Mor smilte, hun også. - Jeg skal til Tina. Dessuten jobber jeg ikke på fredagskvelder... Du vet vel at det er fredag i dag? - Ja, tenk det, smilte far. - Det er fredag hele dagen. Skal du ikke kjøre selv? - Niks, svarte Heidi og supte i seg en munnfull kaffe. Det var lettere å få opp knekkebrødet hvis det var væske der. Og så kaker til kaffen, det hørte sammen. Mor var flink til å bake, og eplekaken på bordet så god ut. Bare tanken på smaken ga henne vann i munnen. - Det kan bli et par tynne i kveld, så hvis du hadde giddet å kjøre, ville jeg blitt sååååå... Hun grep et stykke kake. - ...glad. - Et par tynne hva da? Gutter? Avisen forsvant, hun så glimtet i øynene bak de sorte innfatningene. - Ja. Mange tynne. En hel orgie.
Søte epler, kanel og sukker. Det var deilig. Hun nøt smaken av de stekte eplene, gjorde kort prosess med kakestykket og tok et til. Kaken var god. Altfor god. Mor slo på tv'en med fjernkontrollen og fant en såpeopera. Men Heidi skulle snart til Tina og få høre om den nye fyren i kantina. Det var henne revnende likegyldig hvilken kanal tv'en sto på.
En liten spenningsbombe sprang i magen, som om hun allerede var forelsket. Hun smilte svakt og nøt følelsen som hun hadde lengtet etter siden Geir, den forrige kjæresten, gjorde det slutt. Iblant kunne det sitre inni henne etter å få kjenne ømme kyss og kjærtegn igjen. Det kunne sitre så sterkt at lengselen nesten fikk henne til å miste pusten.
Heidi skjøv tankene vekk. - Har du svart på om du kan kjøre meg? spurte hun, henvendt til fars avis. - Nei, sa far rolig. - Jeg har ikke svart. - Kan du, da? - Svare? - Åh, herregud, sa Heidi oppgitt og visste så inderlig godt at far ertet henne. - Ja, jeg skal kjøre deg, vennen min, smilte han mens han holdt avisen til side og så på henne. - Nå med en gang? - Nei. Han brettet avisen sammen og la den fra seg. - Nå med det samme. La meg få tømme kaffekoppen først. Heidi reiste seg mens den siste biten med eplekake gled ned. - Og jeg skal bare på do. - Har du blærekatarr? Du flyr jo så ofte på do, ropte far etter henne. Heidi lo det bort og kjente hvor tykk hun hadde blitt siden forrige brekning. Hun følte seg tykk. Far sa det. Knut sa det. Muntre slengbemerkninger som "hallo, tjukka." Det måtte jo være sant når de sa det så ofte. Små, skånsomme hint, for å gi henne beskjed om at hun måtte passe formene. Hun så bare en utvei på problemet, hun og Viljen.
Dette hadde vært en av Heidis verre dager, en av de dagene da Viljen styrte henne. Da suget kom lettere og Fornuften som sa at det var galt, ble skjøvet vekk av det brennende ønsket om å være slank.
Heidi åpnet dodøra og tenkte ingenting. Hvorfor skulle hun tenke? Det var jo en del av livet hennes... --------------
- Hei, smilte Heidi da døra ble åpnet. - Hei på deg selv, du. Tina smilte tilbake mens hun åpnet døra på vidt gap. - Kom inn, huset er tomt. Vi kan støye så mye vi bare gidder. Hun tok imot Heidis jakke og hang den på en kleshenger før de gikk inn på den luksuriøst møblerte stuen.
Heidi trivdes her. Hun likte foreldrene også, og de to herlige sacosekkene som fløt utover gulvet som digre amøber. De halte i toppen på hver sin sekk for å få den best mulig å sitte i, før de slang seg midt oppi. Heidi fikk baken så langt nedi de små isoporkulene at hun kunne dingle med bena. - Hvis jeg hadde plass på rommet mitt, skulle jeg kjøpt en sacosekk, sa Heidi og sukket av velbehag. Tina dinglet med bena og viftet med føttene. - Du skulle prøvd å sovne i en av dem, lo hun. - Det gjorde jeg i går. Jeg var stuptrøtt da jeg kom hjem fra skolen, og satte på musikk og slang meg nedi. Gjett om jeg sovnet. Tina strøk fingrene gjennom det kortklippede, rufsete håret og smilte bredt. - Sekkene er den beste investeringa jeg har gjort. - Hva med vannseng? - Det har jeg aldri prøvd. - Ah, det er saker, det. Heidi løftet armene over hodet og strakk seg. - ...Mmmmmmh. Tina så nysgjerrig på henne. - Dere har da ikke vannseng. Når prøvde du det? Et lite smil kom fram. - Er det et eventyr jeg ikke har hørt om? Prinsen og vannsenga? - Ikke andre prinser enn den dusten Geir. Vi tjuvlånte vannsenga til foreldrene hans en gang. - Ble du ikke sjøsyk? - Det er bare bløff at du blir sjøsyk i vannseng. Du blir like sjøsyk av å sitte i en sacosekk. - Hmmm... Men er ryktene sanne, da? gliste Tina. - Om å elske i vannseng? At du bare trenger ett støt, og så går resten på dønningene? Stua ble fylt av klingende ungpikelatter før Tina kavet seg opp av sekken. - Kjører du? - Nei, er du gal. - Det er jeg bare når det er nødvendig. Tina gikk ut på kjøkkenet. Litt etter klirret det velkjent i glass.
Heidi veltet seg ut av sekken, gikk bort til stereoanlegget og satte en CD-plate i spilleren. Sprø gitartoner og heavy, melodiøs rock fylte rommet. - Ta imot, det er servert, sang Tina og kom ut fra kjøkkenet med et glass i hver hånd. Det singlet i isbiter og Heidi så hva det var. Martini bianco, lett gjenkjennelig på fargen. Hun danset mot Tina, tok imot glasset og dunket det mot hennes. Det lød et muntert "klink" og skranglet lett i isbitene. - Skål, Tina. - Skål Heidi, gamle ørn, hilste Tina tilbake og nippet til drinken før hun svinset ut på kjøkkenet igjen og kom tilbake med en skål full av salt potetgull. Den ble plassert mellom sacosekkene, og jentene slang seg ned. - Husker du hva du lovte? Heidi så spent på Tina. - Jaså, klarer du ikke å vente lenger? Tina smilte ertelystent og tok en neve potetgull mens de vrikket seg lenger ned i sekkene. - Er du fremdeles interessert i å høre om ham, da? - Fortell, ellers klipper jeg hull i sacosekken så du må pilke isoporkuler resten av levetia di. Jeg har ventet i hele dag på å få høre om ham. Heidi grep etter skålen med potetgull. - Kom igjen. Hvordan ser han ut? - Passe høyde, nydelig kropp... Tina så i taket og smilte, myk i blikket. - ... mørkt hår, sånn halvlangt, stilig, bustete... Nei, ikke langt, bare passe. - Oooojjjh, hvinte Heidi lavt og kjente små stråler av spenning jage rundt i kroppen. - Er alt passe på fyren, eller? - Jeg har ikke sjekka alt enda, gliste Tina bredt og tok en slurk av glasset. - Men ærlig talt, fyren er... helskjønn. Han har sikkert brune øyne. Jo. Med den kroppsfargen og det håret må han ha brune øyne. Og han har fine, rene ansiktstrekk... hmmm, smilte Tina igjen før hun sukket dypt.
De falt inn i egne tanker en stund, lot musikken fylle stillheten. Heidi prøvde å tenke seg hvordan han så ut. Mørk og med bustete hår som sikkert var deilig å holde fast i, mens en kysset myke lepper, kanskje smale, sterke lepper... Brune øyne en kunne fordype seg i etter det varme kysset...
Hun sukket og tok en slurk av glasset. En verkende følelse av lengsel slet i brystkassen. Den som ofte ulmet når hun lå alene i sengen, en seng som egentlig var for stor å ligge alene i. - Hvorfor sitter jeg her og drømmer? tenkte hun trist med et snev av tomhet. - Jeg har ingenting å drømme for. Om vi ble kjent og om jeg skulle bli glad i ham, hvordan kan han elske meg når jeg ikke klarer å elske meg selv?
Heidi så seg selv i tankene og kjente den samme urolige ulmingen fra morgenen sitre innvendig. - Hvordan kan noen elske... denne kroppen?
* * *
|
|
